Historie

Kortversjonen

Sportsklubben Wing, stiftet i 1924, har lange tradisjoner innen o-sporten med norgesmestre helt tilbake til den nære etterkrigstid.

Av sentrale arrangement de siste årene nevnes:

  • 1993 Kretsmesterskap for Sør-Trøndelag
  • 1994 Midt Norsk Mesterskap
  • 1992-2004 Trondheim Sprintcup
  • 1996 NM Skiorientering
  • 1997 NM Skiorientering
  • 1999 Åpent Nordisk Mesterskap
  • 2001 Junior-NM
  • 2004 Junior-NM stafett, VM-testløp i sprint
  • 2010 VM senior (samarbeid 7 klubber)
  • 2014 NM-sprint
  • 2019 NM-ultralang (sammen med Bjugn IL)
  • 2021 O-Ringen, Åre

Den litt lengre versjonen

av Odd Brustad

Som de nye ansvarlige for O-kontakt har antydet, så kan det være en del av de nye medlemmene som er interessert i å vite hva som rørte seg i Wing i «gamle dager». For å bøte litt på dette har jeg rotet litt i gamle papirer, klubbens 50 års beretning og litt i min egen hukommelse. Hvorvidt det blir noen sammenheng i dette, og om det er noe av interesse vet jeg ikke, men det er vel bare å hoppe i det.

De første årene

På vårt flotte banner er det brodert; «Sportsklubben Wing, stiftet 24-8-1924, Mai 1940». Disse datoene har i grunnen en merkelig historie som kanskje må forklares noe nøyere. På Øya var det en guttegjeng som den 24.08.1924 bestemte seg for å danne klubben «Fremad». Noen år senere, i 1928 dukker også gutteklubben «Kampørn» opp i samme strøket. Fotball var vel den idretten som ble dyrket mest, men også terrengløp var populært.

Som det altid er mellom guttegjenger, så var det selvsagt også en del uenighet mellom de to klubbene, men etter hvert ble det et godt samarbeid. Ja, så godt at de den 13.mai i 1935 har felles generalforsamling og blir enige om en sammenslutning under navnet «Sportsklubben Wing». Her ble det også bestemt at stiftelsesdagen til Fremad skulle være den offisielle stiftelsesdagen, altså 24.08.1924.

Med et medlemstall på ca. 50, en årskontingent på kr.4,- og et meget oppegående styre så det lyst ut for den nye klubben. Men snart begynte motgangen. De andre klubbene i byen likte ikke sammenslutningen og forsøkte å sette kjepper i hjulene. De var vel redde for at Wing ville by dem for stor konkurranse både på banen og i løypa. Helt enkelt gikk det heller ikke med navnet. Fotballforbundet ville ikke akseptere navnet Wing, men etter hard kamp lyktes det endelig å få navnet godkjendt.

I løpet av noen år hadde klubben bl.a. fotball, friidrett, ishockey og vektløfting på programmet. På et medlemsmøte 9.mai 1938 ble også orientering tatt inn i klubben, men da under friidrettsavdelingen.

Klubben hadde også en meget aktiv dameavdeling, og høsten 1939 bestemte damene seg for at de skulle sy et banner til klubben. Etter planen skulle dette overrekkes klubben 17.mai 1940. Derfor ble det også brodert «Mai 1940» på banneret. Men som vi alle vet satte krigen en stopper for 17. mai feiringen. På klubbens 16 års dag, 24. august 1940, ble imidlertid banneret overlevert klubbens formann.

Krigsåsrene

Som for de aller fleste idrettslag , også for Wing, ble det en vanskelig tid i krigsårene 1940-45. Det var idrettsboikott og mange av medlemmene i Wing var meget aktive med i frihetskampen.

Men krigsårene hadde, om jeg så skal si det, også sine fordeler. Idrettsungdommens holdning under krigen gjorde idrettsbevegelsen populær og tilslutningen til lagene var stor. For Wing sin del så ble den enorm. Fra ca. 270 medlemmer i 1940 økte medlemstallet til ca. 800 i 1947.

Det var fortsatt fotball som var klubbens hovedaktivitet. Under 4. rundekampen mot Sarpsborg i 1945 ble det satt publikumsrekord for idrettsarrangementer i Trondheim med hele 16 800 tilskuere, og det på Rosenborgbanen. Men de andre avdelingene hevdet seg også meget godt. Friidrettsavdelingen hadde mange sterke utøvere både på dame og herresiden som hevdet seg meget bra både på banen, i terrengløp og stafetter. Wing var de første årene etter 1945 byens desiderte beste stafettklubb med deltakelse bla. i Holmenkollstafetten. Håndballdamene var vel kanskje de som ble lagt mest merke til i årene 1952 til 1956 da de totalt dominerte sør-trøndersk damehåndball.

Også orienteringsløperne som hadde begynt å røre på seg allerede i 1938 fortsatte fremgangen, og i 1945 var interessen så stor, at da Wing arrangerte et internt instruksjonsmøte 6. juni 1945 møtte hele 150 meget lydhøre og lærevillige o-rekrutter i alle årsklasser opp.

Etterkrigsårene

Når jeg nevner navn som Åsta Gilde (SolemsIøkk), Edit Bjugan, Per og Tor Skjesol, Hermann lversen, John Moum, Helge Foss og Magnor Antonsen, sa er det nok mange som nikker igjenkjennende.

Disse, sammen mange andre løpere og dyktige arrangører, var ryggraden i o-avd. de første arene etter krigen. Allerede i juni i 1945 arrangerte Wing o-løp med ca. 130 deltakere. Og flere arrangementer skulle det bli etter hvert. Wing hadde en særdeles sterk arrangørstab og etter hvert kom også løperne til a sette klubben på norgeskartet. Det blir her for langt a nevne alle seire som Wing – løperne tok, men det var klart at en kommende gullalder var i anmarsj. Wing – løperne forsynte seg grovt av premiebordene, enten det var individuelle løp eller stafetter. Når det gjelder løperne sa må nok trekløveret Moum, Foss og Antonsen spesielt nevnes. Ikke bare som de desidert beste i Wing, men også i hele Trøndelag og langt ut over kretsens grenser. Men etter hvert lærte også vi andre. I arene 1946- 1950 hadde Wing ,med sine ca. 130 medlemmer, omtrent halvparten av kretsens beste utøvere. Det var ikke uvanlig a finne både tre og fire – dobbelt Wing i herrenes eliteklasse, det være seg individuelt eller stafett. For moro skyld nevner jeg at på Sør – Trønderlag O – krets rankingliste for 1950 står flg. a lese: » 1 John Moum, 2 Magnor Antonsen 3, Helge Foss, 4 Odd Brustad» Lagpokalen gikk selvsagt til Wing.

John Moum, med NM bronse i 1945 og gull i 1946 og 47 var selvsagt det store forbilde for oss yngre. I 1948 tok førstelaget, med Helge ,Magnor og John også bronse i NM stafett.
Det a komme på førstelaget i stafetter kunne vi andre bare drømme om. Da måtte en av de tre store minst brekke en fot. Nei, andrelaget var nok det beste vi utfordrerne kunne oppnå. Og var en sa heldig a bli tatt inn i varmen, ja da var vi sa nervøse for a ødelegge for de andre, at det som regel ble en dundrende fiasko.

Men vi skal heller ikke glemme jentene våre. I NM 1948, forresten det første NM for damer, tok Gunvor Bysting sølv. Wing – damene Gunvor Bysting, Julianne Bolsø og Åsta Gilde sikret også seieren til beste » tre – mannslag». Åsta var vel den mest stabile O – løperen, men etter hvert kom både Inger Marie Svendsen og Lillian Osland med mange gode plasseringer både nasjonalt og internasjonalt.

For arrangørene av o-løp var det om a gjøre at ingen løpere tikk vite hvor løpet skulle gå før vi sto på samlings- plassen. Løperne møtte opp på en eller annen plass i byen, for deretter a bli stablet inn i en, etter nåtidens standard, meget dårlig buss, for så å bli fraktet til ukjent sted. Da var det å ta frem gamle kart, studere hvor vi kjørte og så ble det rene tippekonkurransen om hvor vi skulle.

Kart, løyper og utstyr

Kartene var som regel utklipp av vanlige rektangelkart, målestokken kunne variere fra 1-25000 til 100 000 anno 1920. Det forekom også det ble laget spesialkart, men også disse kunne til dels være nokså tvilsomme. I 1939, da Wing skulle arrangere løp ved Lundesokna- Kaldvella, ble det laget et helt nytt kart som etter datiden ble meget bra og ofte brukt som o-kart.

Før start var det vanligvis studering av kart, dette fikk vi når vi kom på samlingsplass, farvelegging av bekker og vann, sjekke at både blyanter, kompass og kartmappe var på plass. Misvisningen måtte vi også huske på å tegne inn, den varierte jo fra sted til sted i landet. Før start fikk vi bare oppgitt startsted og første post, Senere måtte vi selv tegne inn postene fra små kartutklipp som hang på postene. Bare dette kunne jo ofte skape store problemer når været slo seg vrangt.. Vel i mål var det bare a vente til siste løper var kommet inn, kanskje hente seg en premie, for deretter å finne seg en plass i bussen og kjøre hjem. Alt dette skapte et fantastisk flott miljø og kameratskap. Uansett hvilken klubb en tilhørte var vi alle som en stor familie hvor ikke bare orientering, men også alle verdensproblemer ble forsøkt løst. også treningene som vi hadde sammen med friidrettsavdelingen skapte enormt samhold. Om vinteren leide vi gymsal bade på Ila Skole og hos Distriktskommando Trøndelag i Munkegt. I tillegg hadde vi faste treningskvelder på Lian hvor det gikk på løping både på bar mark og i dyp snø. Løping i snøen var fin styrketrening, noe som kom godt med når en senere på årett skulle forsere seg gjennom de trønderske myrene. Etter treningen var det alltid badstue hvor kameratskapet ble ytterligere styrket. Pga. det gode samarbeidet med friidrettsgutta var det mange av oss o-løperne som ble tatt med på stafettlagene både til Holmenkollen og Fjellseterstafetten.

Løperutstyret til o-løperne var ikke sa mye a skryte av. Det var ikke alle som hadde råd til a anskaffe seg spesialutstyr , det gikk mest på turnsko eller støvler og en utslitt knicers eller kortbukse. Vi i Wing var sa heldige at vi hadde en skomaker i vare rekker, og det var Ikke få par spesial o-sko med pigger Johan Bolme laget til oss, noe som løperne fra andre klubber hadde god grunn til å misunne oss.

50-åra

Som i alle foreninger og lag så er det både gode og mindre gode tider. Også for o-avd. i Wing.
De «gamle» sliterne holder fortsatt koken, men etterveksten er det heller dårlig med.
Jeg for min del hadde lite å bidra med både aktivt og administrativt da jeg i perioden 53-65 mest var i «utlendighet» og derfor deltok bare mer sporadisk når jeg var hjemme. Men etter hvert dukket det opp nye navn som i ettertid skulle vise seg å bli gull verdt for klubben. Knut Skjesol, Ola Tellesbø, Ole Roar Olsen og Jan Petter Laugen var løpere som etter hvert gjorde seg bemerket både i kretsen og på landsbasis. Ola og Knut var vel de som markerte seg mest. Ola med sølv i NMjr. i 1956 og sølv i nordisk i 1957. Knut var eneren blant de yngre og i årene 1958 – 1960 tok han kretsens rankingpokal i sin klasse. Også damene med Randi Ryjord (Skjesol) og Jenny Jermstad sammen en del andre Wingdamer var også stadig å finne på toppen av resultatlistene. Vi skal heller ikke glemme evig-unge Magnor Antonsen som fortsatte å dominere i sin klasse, både i KM, Trøndersk mesterskap og senere i NM for veteraner.

Wing var fortsatt meget aktiv på arrangørsiden, tegnet kart og arrangerte både kretsløp og landsdelsmatsjer.
I 1949 arrangerte Wing sammen Djerv/Sport også NM i stafett, eller budstikke som det het den gang, på Hølonda, med stor banket i Studentersamfundet etterpå. I 1964 var vi igjen på banen og arrangerte NM på nytegnet kart over Stavsjøfjellet.
Fjelløpet Jutulkuten, 25 km, som var tenkt som flaggskipet til Wing, ble første gang arrangert i 1949 med start på Frigården i Lånke og innkomst i Hommelvik. Løpet ble dessverre ingen suksess, da bare to og en halv mann kom i mål. Jon og Magnor rakk å klippe på siste post, mens jeg tok igjen postmannskapet på vei ned til Hommelvik.
Da dette var et meget tungt arrangement ble løpet bare sporadisk gjennomført frem til 1959, men da som parløp.

70-åra

I 1970 startet vi med Tur-o under ledelse av Hans Riiser med Knut og meg som medhjelpere. Dette ga en kjærkommen tilvekst til en ellers slunken kasse.
At det også ellers haltet litt i avdelingen, både økonomisk og administrativt var klart. En ting som beviser dette er vel at det ikke finnes noen styreprotokoll fra årene 1957 til 1970. Men iflg. årsberetningen for 1970 fremgår det at styret har bestått av Hans Riiser, Magnor Antonsen, Knut Skjesol og Odd Brustad og at styret ønsker større aktivitet i avdelingen neste år.

I 1972 overtar Knut formannsvervet og har denne jobben frem til 1980. I denne perioden ble det arbeidet hardt med rekruttering av både unge og familier. Etter hvert kom da også kjente navn som, Helland, Skrøvseth, Troset, Bredland, Tjeldflaat med flere og satte sitt preg på avdelingen. Det ble straks mer aktivitet. Både de unge og eldre i disse familiene var svært kreative, kart ble tegnet, treningsløp arrangert og det ble trangt om plassen på treningssamlingene, ja opp mot 40-50 stk. på det meste, noe som gjorde at hele avd. ble mer sammensveiset.

I 1979 kom også første nr. av O-kontakt [Wing sitt medlemsblad] til medlemmene. Det var Knut Helland som lanserte ideen og han var både redaktør og skribent i mange år fremover. Avdelingens innsatspokal, en pokal som mange av våre yngre har fått og som hang meget høyt, ble innstiftet og gitt av fam. Helland i mange år.

80-årene

I 1980, etter åtte år i lederjobben, med gode resultater, takker Knut for seg og overlater jobben til en forholdsvis nykommer i klubben, Lars Skrøvseth.

Rent konkurransemessig henger vi fortsatt så noen lunde med, med sporadiske besøk på toppen av resultatlistene, men det er ennå langt igjen til glansdagene 1945-1960. Kanskje er våre løpere like gode som før, men nivået i toppen er nok blitt atskillig tøffere.

Økonomisk går det også litt opp og ned, men av regnskapet for 1981 går det frem at avd. har et overskudd på hele kr.10.476,- som vel må sies å være meget bra.

Etter hvert ser det ut som våre løpere liker seg bedre og bedre på toppen av resultatlistene. Likeså går det fremover med rekrutteringen, det arrangeres nybegynnerkurs hvert år og interessen er merkbart stigende.

Arrangørmessig gjør vi det også bra, alle stiller opp og tar et tak når det trenges, noe som gjør at hele avdelingen arbeider lettere.

Fra orienteringsavdeling til orienteringsklubb.

Lars som tok over lederjobben i 1980 kjører sine undersotter i styret og komiteer ganske hardt, noe som bekreftes med at han avvikler i gjennomsnitt 8-9 styremøter per år. Orienteringen er i en brytningstid med mange nye utfordringer både på kartsiden og arrangørsiden. Det er derfor mange ting å ta tak i. Kartene Stavsjøfjellet, Tomsetmarka, Stokkanmarka, Nardo Skole, Kuhaugen og Smidalen ble synfart. En del av disse ble også gjort klar til bruk.

Etter tre hektiske år synes Lars det er på tide å overlate roret til en annen og på årsmøte 25.10.82 får o-avdelingen sin første og hittil eneste kvinnelige ”formann”. Karen Brustad får med seg bl.a. Lars, Knut og May i styret.

Det jobbes fortsatt godt i avdelingen. Både rekruttering, arrangement og ikke minst i konkurransene går det bra. Det er spesielt de yngre, med Knut og Arne Helland, Per Arne, Hans Reier Sigmond og Gro Merete Tjeldflåt som markerer seg best. Vi skal heller ikke glemme evigunge Magnor som for 5. gang på rad er blitt norgesmester for veteraner.

Økomomisk greier avdelingen seg fortsatt godt. På vårt kretsløp i 83, som ble arrangert fra Estenstadhytta var det hele 322 deltakere, noe som ga oss et pent overskudd i kassen. Med Lars som primus motor og pådriver blir det også laget en ”Arrangørinstruks for Wings O-avd.” Denne ble laget slik at hvem som helst med litt o-erfaring kunne gjennomføre et arrangement uten å være redd for at det skulle gå helt galt. Denne instruksen ble senere presentert på et arrangørseminar i regi av NOF. Den er senere blitt brukt som mal i alle større arrangementer, ikke bare av Wing, men også av mange andre som har tatt etter vår modell.

Høsten 84 blir det igjen skifte av leder. Da er det Roar Wærnes som overtar styringen for to nye år. I Sportsklubben Wing har det alltid vært slik at avdelingslederne har vært med i hovedstyret. Dette, samtidig med at Karen i 1988 ble valgt inn i hovedstyret, førte til at o-avdelingen fikk god kjennskap til både klubbens og de andre avdelingenes drift og økonomi. I 1989-90 var det klart at klubben slet voldsomt økonomisk.

Guttene i håndballavdelingen gjorde det etter hvert meget bra og avanserte sakte men sikkert opp i norgeseliten. Men, og det var et stort ”men”. Det kostet penger. Masse penger. Det var vel i grunnen bare o-avdelingen. som greide seg brukbart økonomisk. Men hva med oss hvis det gikk galt med resten av klubben?

Lars, som var kommet tilbake i lederjobben i 87, tok tak i problemet og etter en del frem og tilbake ble det til klubbens årsmøte i 90 fremmet et forslag fra o-avdelingen om å sette ned en komité for å utrede muligheten for fristilling av de forskjellige avdelingene.

Heldigvis blir ikke det sportslige i o-avdelingen preget av arbeidet med fristilling, dårlig organisering og økonomi i andre avdelinger. Heller tvert imot. Det arbeides som aldri før og nye løpere dukker opp på toppen av resultatlistene. Av våre yngre løperne var det Karoline Bredland og Øyvind Loe Johansen som var de beste. Per Arne Troset realiserte sine tanker om sprintløp, løp som etter hvert ble meget populære og som senere gikk over til dagens sprint-cup.

Med fristillingen tok det tid. Men den 15.02.93. innkalles det til ekstraordinert årsmøte i Spkl. Wing. Der ble det enstemmig vedtatt at Spkl. Wing organiseres som et allianseidrettslag, og at o-avdelingen, og de andre avdelingene selv danner egne klubber, styringsmessig og økonomisk uavhengig av hverandre. Dermed er Wing Orienteringsklubb et faktum.

Dette var en stor seier for o-avdelingen og ikke minst for de som hadde jobbet frem avtalen. Avdelingens økonomi og øvrige aktiva var nå i så noen lunde trygge hender. Nå var det bare å jobbe videre med å få spikret sammen en best mulig organisasjon.

Etter hvert kom de kloke hoder frem til dagens form; ”All makt i disse ringer”. En organisasjonsform som ser ut til å virke tilfredsstillende for en klubb som vår.

Nå er det vel noen som lurer på hvordan det har gått med Spkl. Wing og de andre avdelingene. Til å ta vare på det som var igjen av kontanter og likeså klubbens øvrige aktiva, premier, inventar med mer, ble det valgt et styre bestående av Holger Hagstrøm, Karen Brustad og Kristin Hagstrøm. Disse passer fortsatt på det som måtte være igjen og likeså hedrer gamle Wingnedlemmer på åremålsdager og ved bortgang. Hvordan det har gått med de andre avdelingene er noe mer usikkert.